Frøkendings Verden

Jeg har en tendens til å bli tråkket på beina. Det er ikke det at jeg liker det, og at folk tråkker meg på beina for å være snill- nei, det er vel mer det at folk absolutt ikke ser seg for på byn. Dette har resultert i enormt mange blåmerker, noe somregel ikke er alverdens- i og med at jeg får blåmerker over alt. Men dette måtte jeg bare vise:

Dette er sånn kroppen min fungerer. Var en jente som tråkket på meg med stiletthæl på byn på lørdag (på det merkede området-altså krysset). Etter dette var jeg blå på hele flaten av foten, men ikke noe ekstraordinært. Men idag tok jeg av meg skoene- og plutselig var jeg knallblå på tærne (vet det er et dårlig bilde, men det illustrerer likevel poenget). Jeg mener- PÅ TÆRNE?

Ser jo ut som om jeg burde amputert eller noe, så blå er de. Og det verste av alt! Det gjør sykt vondt. Dersom jeg møter tøsen igjen skal jeg plante mine ikke-stillethæler et visst sted. Hun kunne i det minste spantet på seg med en *liten* unnskyldning. *sur*

Etter min lille følelsesmeddeling i går, har jeg liksom ikke så mye på hjertet idag. Jeg er egentlig relativt tilfreds, men fortsatt i det litt forvirrede hjørnet. Så da blir det ikke så mye på dere heller i dag. Poster en sang som jeg er litt glad i idag. Så får dere klare dere med det.

Chris Brown & Keri Hilson-Superhuman

Av og til skulle jeg ønske jeg hadde et sted å skrive om alle de tingene jeg ikke tør å skrive om her på bloggen. Det er vel for mye kjentfolk som leser, og da blir det for meg litt vel vanskelig å brette ut om sine innerste tanker og følelser her, selv om jeg velig gjerne vil skrive ting ut av systemet. Men jeg er vel kanskje ikke tøff nok til å slippe folk helt inn dit.

Så hvorfor ikke starte en ny blogg, som ingen leser, der jeg kan være totalt anonym? Eller dagbok? Fordi jeg likevel vil ha tilbakemeldinger, råd og oppmuntringer på de blogginnleggene jeg ikke tør å poste. Jeg vil også at folk skal vite hva jeg tenker, eller hvor klartenkt eller forvirret jeg er. Men det er vanskelig uten å tråkke noen på tærne, på den ene eller andre måten.

Så foreløpig er alt på innsiden, og det får vel bli sånn en liten stund til, om ikke for alltid. For gud vet om jeg noensinne kommer til å bli tøff nok til å dele alt med de jeg kjenner best. Det er tross alt dem det er vanskeligst å skrive for.

Det er ikke så mye uvanlig som har skjedd, så jeg har vel ikke akkurat vært den som har vært heftigst ute med bloggingen den siste uken. Akkurat nå sitter jeg på kjøkkenet, og bør egentlig skrive oppgaven som skal inn på mandag. Jeg var ute igår også, og var vel fullt klar over at det ikke var veldig lurt, men alkohylene frister så vilt nå for tiden.

Jeg føler meg som Ida igjen for første gang på flere år, og går ut ifra at det er en god ting. Jeg gjør det jeg har lyst til, og er det noe man har savnet så er det det…Men det betyr selvfølgelig at andre ting blir litt nedprioritert. Som ting jeg ikke har lyst til. Som oppgaveskriving.

Hvis jeg mye heller vil tilbringe fredagen som en søndag, altså i sengen hele dagen- så blir det jo så grusomt vanskelig å dra seg ned på skolen istedenfor. Så derfor sitter jeg her nå. Og håper det kan bli utsikter for en vellykket søndag også.

Forresten har jeg fått blåmerke på ryggen, akkurat rett bak og under armen. Hvis det er noen som kan opplyse meg om hvordan jeg fikk det i går hadde jeg blitt takknemlig. Eller bare litt om hvordan jeg oppførte meg generelt. Er litt tåkete. Gårsdagen altså.

Skolen har begynt igjen for fullt, og det må selvfølgelig feires resultere i en heidundrenes fest for å drukne sorgene.I tillegg måtte man faktisk feire at Anja var kommet hjem fra Spania. Vært lang tørkeperiode.

Ikke har jeg lært å si nei når drikke er gratis, det er noe jeg kanskje bør lære - for gårsdagen har resultert i sommerens første fyllasyke.

Det var nok ol-nachet som tok kaken, der hele godgjengen var i knallform. Særlig Truls. Det hadde helt ærlig ikke vært like moro dersom han ikke hadde stukket hodet innom. Er nesten sånn at jeg kunne tatt meg en tur til Køben snart. Så morsomt var det å se på maraton, og svømmemedley klokken fem om morningen.

Så idag er jeg fyllasyk. Det har blitt påpekt litt mer enn en gang at jeg ikke ser helt fresh ut. Men en dag på sofaen i HK7, med Road to Perdition på tv, i en helt ållreit armkrok har gjort at dagen kunne vært værre.

Nå har jeg nettopp levert årets første arbeidsgruppeoppgave, og ligger i sengen og er kvalm. Men likevel i godt humør. Rart det der. Over og ut fra enkeltsengen.

Soundrack: Joe Purdy, Easier

Joe Purdy - Easier

Akkurat idag har jeg ingenting å si, og det er kanskje derfor jeg blogger. Jeg befinner meg i en ubestemmelig følelsesmessig sfære idag, noe som sikkert er resultatet av en noe apatisk tilstand etter at jeg kom hjem fra skolen. Er noe med at når jeg først setter meg ned alene, blir tankene litt for store- og hodet litt for lite. Virker det som.

Min ubestemmelige følelsesmessighet er akkurat det. Jeg vet ikke om den er god eller vond, eller om jeg er trist eller glad. Kanskje noe midt i mellom, kanskje begge deler. Hvis det går an.

Ellers velger jeg å poste denne som dagens illustrasjon. Jeg vet den er oppbrukt, men jeg blir fortsatt både litt trist og litt glad hver gang jeg ser den. Go figure- den passet jo godt inn med humøret.

Det regner i Bergen. Dette er ingen overraskelse i seg selv, og verden stopper ikke opp av den grunn. Alt må fortsette, både utbyggingen av bybanen og dragefjellet. Og de er over alt. Bygningsarbeiderne i sine gule og oransje oljeklær.

Jeg kom i hovedsak til å tenke (det er vel ikke riktig å si tenke, for det var vel mer en følelse som plutselig overmannet meg) på barnehagen. Tvunget ut i striregnet i det rosa regntøyet mitt, der vi lekte med ”gravemaskiner” og lagde ”demningar”. Og jeg ser helt klart at jeg står der og suger på det klissvåte håret mitt med søle i hele ansiktet, og er klam og kald og rød på fingrene.

Ja vel var barnehagen en god tid, men å leve i konstant barnehagemodus tror jeg aldri jeg kunne klart. Å jobbe dag inn og ut i regn og sol, og med hjelm og oljeklær er jeg liksom litt ferdig med.

Takk gud for at alle ikke er som meg, da hadde vel verden stoppet.

Imorgen begynner det igjen. Juridisk fakultet drar heftig igang allerede fra dag en med forelesninger både tirsdag og onsdag, og arbeidsgruppe på torsdag. Jeg er ikke forberedt- det tilsier at jeg er så lite forberedt som det går an å bli for å bli heltidsstudent igjen.

Jeg er klar for enda flere late dager, seine kvelder og pizza og film i sengen. Kan noen ringe til Dragefjellet og be om en liten utvidelse av sommerferien. Vær så snill?

Anne-Kat har tydeligvis irritert Dorthe med uttalelser i standupshowet sitt, der hun påpeker at en litt smartere profil kanskje hadde gjort seg. Dorthe smeller tilbake fra andre siden av ringen med dette gullkornet:

Jeg synes Anne-Kat. kan være relativt tjukk i huet også. Når du utbroderer seksuallivet ditt - er ikke det ganske dumt, da?

Hallo, verden kaller Dorthe. Tror du det er den journalistiske intergiteten, de dypt alvorlige temaene og dine lynene intelligente spørsmål som har gjort at du er der du er? Eller er det det at God Kveld Norge er det nærmeste man kommer til mykporno på vanlige norske kommersielle kanaler?

Jeg holder en knapp på at Anne-Kat kommer seirende ut av en meningsutveksling de to damene imellom.

Dette er egentlig en lek der man bestemmer seg for et tema man vil ta opp, og holder seg til gjennom hele alfabetet. Jeg (kall meg kanskje narsissist) mener at det temaet jeg kan mest om er MEGSELV. Ja, riktig. Så da ble det Idas impulser som blir tatt opp her.

Anja, er en av de jeg har savnet mest i sommer.
Bergen er byen jeg har levd mesteparten av livet i.
C- vitaminer spiser jeg aldri
Dagene går alt for fort.
Energi, har jeg kun når jeg gjør noe produktivt.
Forelsket blir jeg passe sjelden, betatt noe oftere
Giddalaus er jeg - helst på søndager, deilig å være det sammen med andre.
Halvkannasmauet, er det blitt tilbrakt overraskende mye tid i sommer
Irland, bodde der når jeg var liten og det har gjort utslag i språksenteret
John, er min redning på alle dataproblemer.
Kaos er det på rommet mitt for tiden, bedre der enn i hodet.
Liljer er yndlingsblomstene mine.
Mamma, en av personene som står meg nærmest.
Nettene synes jeg er lange når jeg sover alene.
Ot.prper leser jeg aldri.
Paragrafer derimot, leser jeg ofte
Q-melk synes jeg ikke er like godt som Tines Ekstra Lett.
Riga, det andre stedet jeg dro i sommer.
Skadebrot, det første faget jeg skal ta tak på etter sommerferien.
Tacokveld med jentene synes jeg er stas
Undertøy (fint) får meg til å føle meg bra.
Venstreradikale får meg til å spy (høyreradikale også!)
Wesselton er en diamantfarge som vi selger mye av på Bjørklund.
Xylofon, har jeg aldri spilt.
Yndlingsplaggene mine er alle kjoler
Zero er den beste brusen (Coca-Cola)
Ærlig talt, disse greiene her er kun tidsfordriv.
Øynene mine er blågrønne, håret er blondt
Å? Det visste jeg ikke. Visste du?

Kanskje jeg bør tagge noen videre i denne leken. Men det føles så påtvunget. Derfor kommer jeg kun med en sterk oppfordring til John, Jinit og Lars Martin. Men den trenger ikke følges. It’s up to you.